Et stykke skremmende nær krigshistorie kommer inn i butikken. Det er en god historie fra virkeligheten, og klokken, en Omega Seamaster, er objektet som levendegjør den. Da det skjedde var jeg to år gammel, og jeg har sett et større antall filmer om hvordan denne krigen – Vietnamkrigen – utspant seg. Det gikk ikke bra for noen av partene i krigen, og en av beretningene fra Vietnam var direkte årsak til at jeg ble militærnekter da det var aktuelt.
Slik ser klokken ut i dag. Nå skal den inn under lupen. Den skal demonteres, renses og smøres. Noen deler må erstattes, så søket er allerede igang etter utgåtte reservedeler. Men først kan du lese historien til innehaveren av klokken:
Dette armbåndsuret og en matematikkbok var de to tingene jeg eide da jeg kom til Norge fra Vietnam høsten 1968. Matteboken lå godt gjemt under hodeputen på flysengen jeg lå på – slik at ingen kunne stjele den. Armbåndsuret – et herre ur, hadde jeg rundt håndleddet. Den var tryggest der selv om det var alt for stort for mitt 13 års gamle, og meget avmagrede, håndledd. Det var et selvtrekkende ur. Det vil si at det ble trukket opp når jeg beveget hånden min. Jeg slapp altså å skru på knotten en gang i døgnet slik vi måtte gjøre med mange gamle fjærur.
Armbåndsuret var altså beskjeden i sitt krav på energi og virket lenge etter at jeg kom til Norge. Det krevde ikke store og ofte bevegelser. Det passet meg utmerket, for jeg var ganske syk og hadde ikke så mye krefter. Godt var det også at det ikke var et «fotbåndsur» for jeg er lam i begge bena som følgen av skaden jeg fikk under flukten fra landsbyen, Quang Nhieu, hvor jeg bodde, til Buon Me Thuot. Buon Me Thuot er provinshovedstaden i området hvor jeg bodde.
I 1965 var det full krig. I Buon Me Thout – distriktet var motstanden mot amerikansk krigføring stor både blant vietnamesere og minoritetsgrupper. Landsbyen skulle ryddes for Viet Cong, eller vietnamesiske kommunister, som de het – de som kjempet mot USA og Sør-vietnamesiske soldater. Vi som bodde der måtte flykte. Jeg slapp unna bombene. Men under flukten falt jeg av lastebilen og skadet ryggen min. Rundt ett år etter fallet fikk mine adopsjonsforeldre i Vietnam fikk meg til sykehuset i Buon Me Thuot. Der lå jeg fram til høsten 1968.
Jeg mistet min mor da jeg ble født og min far, som var en Viet Minh soldat under krigen mot Frankrike, ble alvorlig syk etter krigen. Han ble tatt til fange av franskmennene under krigen og mishandlet. Den lille jordlappen vi hadde i Quang Nam, hvor vi bodde, måtte han leie bort. Vi fikk noe av avlingen som betaling og levde av det. Men det var ikke mye og faren min fant ut at han ikke kunne forsørge både min bror og meg. Siden jeg var yngst, ble jeg sendt til min bestefar i Quang Nhieu og broren min ble igjen for å ta seg av far.
Bestefar ga meg et års skolegang. Mer hadde han ikke råd eller helse til. Til slutt adopterte han meg bort til en relativ rik familie i samme landsbyen. En snill og god familie bestående av mann, kone, en datter og en eldre sønn som jeg aldri møtte. Mannen var blind, konen drev en liten kolonialbutikk og datteren drev dank etter skolen. Jobben min var å sørge for den blinde mannen slik at han fikk mat, jeg ledet ham til toalett, tilfluktsrom, kirken og møtevirksomheter på kvelden. Han var politisk aktivt på Viet Congs side. Det vil si, han deltok på møter om kvelden, tok imot unge gutter som skulle ut og krige. Han sang og leste dikt for dem. I tillegg skulle jeg ta meg av griser som familien hadde i bakgården og passe på butikken når mor var ute på et eller annet ærend. Senere adopterte familien nok en gutt til. Han var omkring tre år. Da fikk jeg nok en oppgave på mine skuldre. Jeg skulle passe på ham og sørge for alt en treåring trengte. Jeg fulgte denne familien på flukten da krigen for alvor kom til landsbyen vår.
Siden moren hadde nå mer enn nok med butikken i Quang Nhieu, en blind mann og to barn å ta seg av, ble jeg forlatt på sykehuset. Det var et fattig, offentlig sykehus med mange pasienter og lite av alt. Sykehuset lå side om side med et privat sykehus og et militært sykehus. Sykehuspersonalet tok seg av meg så godt de kunne. Av og til fikk jeg besøk av noen katolske nonner og to amerikanske kvinnelige sanitærsoldater. Fallet jeg hadde hatt da vi flyktet fra landsbyen hadde ført til betennelse i ryggraden min. Legene bestemte at de måtte operere meg. Livet så ganske svart ut for meg etter operasjonen etterfulgt av mange alvorlige infeksjoner og store liggesår. Det ble ikke bedre med Tet-offensiven i 1968. Mange skadde strømmet til sykehuset. Det var nesten ikke plass til meg der lenger. Sykepleiene og legene var svært overarbeidet. En dag samlet en stor gruppe av leger og sykepleier rundt sengen min. De spurte om jeg hadde lyst til å reise til utlandet og få medisinsk behandling. Jeg visste ingenting hvor dette utlandet var. Sykepleierne, og særlig hun som sørget for mat på sykehuset, overtalte meg til å dra. Selv om det dreide om å reise til det store ukjente, var det heller ikke vanskelig å overtale meg, slik situasjonen min var.
Etter dette besøket kom de to amerikanske sykepleierne oftere til meg. De tok meg med hjem til deres private bolig, ga meg mat og dusj for så å returnere meg til sykehuset. I den grad jeg var i stand til å reflektere over situasjon, må det ha opplevdes som å pendle mellom himmel og helvete. Tilslutt overførte de meg til det private sykehuset hvor jeg fikk bedre, seng, stell, mat og en rullestol som hadde så bredt sete at jeg ikke rakk fram til hjulene slik at jeg kunne håndtere stolen selv. De amerikanske sykepleierne het Maria og Christine. Den ene ga meg en klokke. Et Omega herreur. Jeg vet ennå i dag lite om Maria og Christine, hvem av dem som ga meg klokka eller hvor hun hadde fått den fra. De snakket ikke vietnamesisk. Jeg kan minnes at den ikke var helt ny da jeg fikk den. Og det kan også ha vært dem som gjorde Terre des Hommes – Tyskland, (de bisto Terre des Hommes Norge med å plukke ut krigsskade barn i Vietnam som skulle sendes til Norge), oppmerksomme på at langt oppe i Ban Me Thout – Vietnams høyland, langt utenfor allfarvei, var det en liten gutt på 12-13 år, uten familie og slekt og med meget sterkt behov for medisinsk hjelp.
Omega 26000 – uret har sluttet å virke for lenge siden. Uret er den kjæreste materielle tingen jeg eier. Tallet 26000 er et tall som barna jeg traff på sykehuset i Saigon, og som skulle til Norge sammen med meg, hadde ertet meg med fra vi møttes første gang. Jeg husker ikke om jeg hadde nevnt til dem at den kostet 26000 dong fordi det var det jeg fikk vite av giveren eller noe de fant på fordi de var misunnelige. Uansett må det ha vært et enormt beløp for en klokke i Vietnam i 1968.
Urmakeren på Bjølsen er nå i ferd med å gjenopplive klokken min. Det gleder meg stort.
Fortsettelse følger!