Det snakkes mye om tid i verkstedet vårt! Hva tilfang av arbeidsoppdrag angår, nyter vi gode tider. Det er ofte kø og trangt om plassen i vår lille enklave.
Noen har dårlig tid. Jeg forsøker av og til å foreslå at de har lite tid. Det låter ikke så ille som dårlig tid, og det signaliserer kanskje noe mer uskyld. Vi hadde masse tid i dag morges, men nå er mesteparten brukt opp, og vi må forte oss å få med resten. Dagen slutter snart, den går over i natt, igjen. Og igjen.
Tid er er vagt begrep, og ofte går tiden fort. Noen ganger går den sakte også, men jeg opplever at mange mener den går for fort. Det er særlig voksne mennesker. Barn kan ikke vokse fort nok, virker det som, ofte. Men det at tiden raser av sted, er ikke det litt dumt? Betyr ikke det egentlig at tiden er pakket for tett, og det er ikke plass til å tenke og oppleve at tiden er der? Tid passerer, den kommer og den går, men den er jo der hele tiden enten vi vil eller ei. Om vi tenker på tiden, eller om vi lar den gå av seg selv, er det samme.
Uansett vil tiden opphøre for oss alle, før eller siden. Jeg lurer på hvor mange klokker jeg skal reparere. Hvor mye mer skal jeg lære om klokker og urverk før det ikke er mer tid? Derfor er jeg opptatt av tiden, og vite at tiden ER. Bevissthet heter det. Selv om konsentrasjonen ikke alltid er tilstede, forsøker jeg å hente inn bevisstheten. På den måten synes jeg at tiden er med meg.

Min tid som urmaker med svennebrev har begynt, og mesterbrevet er under planlegging. Gode tider venter!